I følge en eldgammel legende fra Okinawa, har karate sin opprinnelse i India med en buddistisk munk som het Daruma. Historien forteller at Daruma foretok en reise over fjellene i Himalaya fra India til Sholin tempelet provinsen Honan i Kina. Der begynte han å undervise de andre munkene om sin filosofi om fysisk og mental styrke. Legendenen forteller at hans teknikker inkluderte treningsmetoder for å opprettholde fysisk styrke og selvforsvar. Denne munken som var kjent under navnet Boghidharma i India, og som Ta Mo i Kina, ble grunnleggeren til den buddistiske læren og filosofien som i Kina heter „Ch`an” og som i Japan heter „Zen”. På Okinawa tror man at stridskunsten som i dag heter karate, kommer fra en mann fra Okinawa som enten bodde eller besøkte Shaolin tempelet og ble undervist av Daruma. Om dette er sant eller ei, er det innlysende at det finnes mange likheter mellom Okinawa karate og språket og kinesisk stridskunst. Videre må vi forutsette at karaten fra Okinawa videreutviklet seg gjennom prøve og feile metoden til den til slutt ble en unik stridskunst.
Karate (空手) er en stridskunst som ble utviklet på den japanske øya Okinawa. Der ble den utviklet gjennom en iherdig kamptrening kalt „te” (手), som oversatt betyr hand (Tii på Okinawa) og på kinesisk „kenpō”. Karate er en stridskunst hvor man bruker slag, spark, knær og albuer samt åpen hånd teknikker slik som „kniv-hender”. Bryting, låseteknikker, kast og slag mot kroppens vitale punkter undervises i noen stilarter. En karate utøver kalles karateka (空手家).
Karate ble utviklet i kongedømmet Ryukyu før det ble annektert av Japan på 18-tallet. Den ble bragt til japanske fastlandet på tidlig 19-tallet som en del av en kulturell utveksling mellom Japan og Ryukyuan. I 1922 inviterte det japanske utdannings-miniseriet Gichin Funakoshi til Tokyo for å gi en demonstrasjon av karate. I 1924 etablerte Keio Universitetet den første universitetsklubben i karate, og i 1932 hadde alle de største universitetene sine egne karateklubber. I tidsrommet hvor hvor japanerne eskalerte og militæriserte landet, byttet man navnet fra 唐手 ("Kinesisk for hand") til 空手 ("tom hand") – hvorav begge uttales som karate – for å indikere at japanerne ønsket å utvikle stridskunsten til en japansk stilform. Etter andre verdenskrig ble Okinawa en viktig amerikansk militærbase, og karate ble fort veldig polulær blant de som tjenestegjorde der.
Kampsportfilmene fra 1960- og 70-tallet gjorde sitt til at populæriteten føk i været verden over, og ordet karate ble brukt som en generell beksrivelse på alle kampsportsfilmer som kom fra Asia. Karate skoler dukket opp over hele verden til glede for dem som ville prøve litt, men også for de som ville prøve på en grundigere studie av karate.
Shigeru Egami, sjefsinstruktør på Shotokan Dojo, uttalte: „ at de aller fleste av utenlandske utøvere kun trente karate for å lære dets kampteknikker. Filmer og TV fremstiller karate som en mystisk måte å kjempe på hvor en motstander enten dør av ett eneste slag eller blir slått ut. Massemediene fremstiller karate som en pseudo kampkunst, langt fra det det egentlig er”. Shoshin Nagamine sa: "Karate bør bli sett på som en indre konflikt med seg selv eller som en livslang maraton som bare kan bli vunnet gjennom selvdisiplin, hard trening og ens egen kreative streben.”
For mange utøvere, er karate en dyp filosofisk trening. Karate-do lærer bort etiske prinsipper, og kan ha en spirituell betydning for dets tilhengere og utøvere. Gichin Funakoshi ("den moderne karates far") titulerte sin selvbiografi Karate-Do: Min livsstil i anerkjennelse av karate-studiens transformerende karakter. I dag utøves karate for selvperfeksjonering, for kulturelle årsaker, for selvforsvar og som en sport.
Karate begynte som et vanlig kampsystem kjent under navnet „te” (Okinawisk: „ti”) blant kasten „Pechin” hos Ryukyuane. Ette at en handelsavtale ble etablert med Ming dynastiet i Kina av kong Satto av Chūzan i 1372, ble noen kinesiske stridsformer introdusert til Ryukyu-øyene av besøkende fra Kina til særlig Fujian provinsen. Da et stort antall av kinesiske familier bosatte seg på Okinawa rundt 1392 som en del av en kulturell utveksling, og hvor de etablerte samfunnet Kumemura, delte de med seg sin viten om en lang rekke kunstformer og vitenskap, inkludert kinesisk stridskunst. Den politiske sentraleringen av Okinawa av kong Shō Hashi i 1429, og „politikken for å forby våpen” som ble håndhevet av Okinawa etter invasjonen av Shimazu-klanen i 1609, er også viktige faktorer som fremmet utviklingen av ubevæpnede kampteknikker på Okinawa.
Det var noen formelle stiler av „te”, men aller mest mange som praktiserte sine egne metoder og teknikker. Et overlelevende eksempel på dette er Motobu-ryū skolen, som har gått i arv fra Motubo familien av Seikichi Uehara. Gamle stilarter av karate er ofte generalisert som Shuri-te, Naha-te, og Tomari-te, oppkalt etter de tre byene de oppstod. Hvert eneste område og deres instruktører hadde sine bestemte kataer, teknikker og prinsipper som fremhevet de lokale versjonene av „te”.
Medlemmer av Okinawas øvre klasser ble ved jevne mellomrom sendt til Kina for å studere ulike politiske og praktiske disipliner. Inkorporeringen av tom hånd kinesisk Kung-Fu inn i Okinawisk stridskunst, inntraff delvis på grunn av disse utvekslingene, og delvis på grunn av stadig strengere håndheving av forbudet mot å bære og bruke våpen. Tradisjonell karate kataer bærer en sterk likhet til former man fant i Fujian stridskunst, slik som Fujian Hvit Trane, Fem Forfedre og Gangrou-quan (Hard Soft Knytteneve; uttalt "Gōjūken" på Japansk). Mer innflytelse kom fra Sør-Øst Asia – særlig fra Sumatra, Java, og Melaka. Mange Okinawa våpen, slik som sai, tonfa, og nunchaku kan ha hatt sin opprinnelse i og rundt Sør-Øst Asia.
Sakukawa Kanga (1782–1838) hadde studert boksing og kjepp- (bo) kamper i Kina (i følge en legende under ledelse av Kosokun, opphavsmannen til kataen Kusanku). I 1806 begynte han å undervise i en stridskunst i byen Shuri som han kalte "Tudi Sakukawa," som betydde "Sakukawa av kinesisk hånd." Dette var den første kjente nedskrevne henvisningen til kunsten av "Tudi," skrevet som 唐手. Rundt 1820 tallet underviste Sakukawa's mest fremtredne student, Matsumura Sōkon (1809–1899) en syntesis av „te” (Shuri-te og Tomari-te) og Shaolin (kinesisk 少林) stiler. Matsumura's stil ble med tiden til Shōrin-ryū stilen. Matsumura underviste sin stil til Itosu Ankō (1831–1915) med flere. Itosu tilpasset to former som han lærte av Matsumara. Disse er kusanku og chiang nan. Han laget ping'an formene ("heian" eller "pinan" på Japansk) som er enklere kataer for nybegynnere.
I 1901 hjalp Itosu til med å introdusere karate på Okinawas offentlige skoler. Disse formene ble undervist til barn på barneskolenivå. Itosu's innflytelse i karate er bred. Formene han laget er vanlige i så og si alle stilarter innen karate. Hans studenter ble til noen av de mest kjente karate mesterne, inkludert Gichin Funakoshi, Kenwa Mabuni, og Motobu Chōki. Itosu blir av og til referert til som „den moderne karatens bestefar”.
I 1881 returnerte Higaonna Kanryō fra Kina etter flere års instruksjon med Ryu Ryu Ko og grunnla det som til slutt ble Naha-te. En av hans studenter var grunnleggeren av Gojū-ryū, Chōjun Miyagi. Chōjun Miyagi underviste velkjente karateka som Seko Higa (som også trente med Higaonna), Meitoku Yagi, Miyazato Ei'ichi, og Seikichi Toguchi, og for en kort periode forut for sin død, An'ichi Miyagi (en instruktør hevdet av Morio Higaonna).
I tillegg til de tre tidlige „te”-stilene av karate, finnes det en fjerde fra Kanbun Uechi (1877–1948). 20 år gammel dro han til Fuzhou i Fujian provinsen i Kina for slippe unna japansk militærtjeneste. Under sitt opphold der, trente han under Shushiwa. Han var en ledende figur av kinesisk Nanpa Shorin-ken på den tiden. Han utviklet senere sin egen stilart, Uechi-ryū karate, basert på Sanchin, Seisan, og Sanseiryu kata som han hadde studert i Kina.
Gichin Funakoshi, grunnlegger av Shotokan karate, er generelt kreditert for å ha introdusert og gjort karate populært på hoved-øyene i Japan. I tillegg underviste mange fra Okinawa aktivt, og er derfor også ansvarlige for utviklingen av karate på hoved-øyene. Funakoshi var en student av både Asato Ankō og Itosu Ankō (som hadde arbeidet med å introdusere karate til det offentlige skolesystemet på Okinawa i 1902). Under denne tidsperioden, bidro prominente instruktører som inkluderte Kenwa Mabuni, Chōjun Miyagi, Motobu Chōki, Kanken Tōyama, og Kanbun Uechi til å spre karate over hele Japan. Dette var en turbulent tid periode i regionens historie som inkluderer Japan's annektering av øygruppen Okinawa i 1872, den første Sino-Japanske krigen (1894–1895), den russisk-japansk krigen (1904–1905), annekteringen av Korea, og oppbyggingen av den japanske militarismen (1905–1945). Japan invaderte Kina på den tiden, og Funakoshi visste at stridskunsten Tang/Kina hand ikke ville bli akseptert; derfor ble navnet endret til stridskunsten „veien med tom hånd”.
" Dō suffikset innebærer at karatedō er en sti/vei for å lære seg selv å kjenne, og ikke bare en studie av tekniske aspekter av slåssing. Som de fleste stridskunster som praktiseres i Japan, gjennomførte karate sin overgang fra -jutsu til -dō rundt begynnelsen av det 19 århundredet. „Do`et” i "karate-dō" skiller det fra karate-jutsu, som aikido er forskjellig fra aikijutsu, judo fra jujutsu, kendo fra kenjutsu og iaido fra iaijutsu.
Funakoshi endret navnene til mange kataer, og for ikke å glemme navnet stridskunsten i seg selv (i alle fall på det japanske fastlandet) for på den måten å få karate godkjent av den japanske budō organisasjonen Dai Nippon Butoku Kai. Funakoshi ga også japanske navn til mange av kataene. De fem Pinan formene ble kjent som Heian, de tre naihanchi formene ble hetende tekki, seisan som hangetsu, chinto as gankaku, wanshu som empi og så videre. Det var aller mest politiske endringer, selv om Funakoshi gjorde introduserte noen fysiske endringer i formene. Funakoshi hadde trent to av de populære karate stilene i Okinawa på den tiden, Shorin-ryū og Shōrei-ryū. I Japan var han påvirket av Kendo, og innlemmet derfor noen ideer om distanse og timing i sin egen stilart. Han refererte alltid til hva han underviste som bare karate, men i 1936 bygget han en dojo i Tokyo som han ga navnet Shotokan, og derfor har stilen etter ham tatt det navnet. Moderniseringen og systematiseringen av karate i Japan inkluderte også bruken av en hvit uniform bestående av en kimono og en dogi eller keikogi—fr det meste bare kalt karategi—og rangeringer av fargede belter. Begge disse innovasjonene hadde sitt opphav og ble gjort populære av Jigoro Kano, grunnleggeren av judo og som var en av de mennene Funakoshi konsulterte i sitt arbeid på å modernisere karate.
I 1922 besøkte Hironori Ohtsuka Tokyo Sports Festival, hvor han for første gang fikk se Funakoshi's karate. Ohtsuka ble så imponert av det han så at han besøkte Funakoshi mange ganger under sitt opphold. Funakoshi ble sin side imponert over Ohtsuka's entusiasme og besluttsomhet i forstå karate, at han gikk med på å undervise ham. I årene som fulgte, startet Ohtsuka en medisinsk praksis som behandlet skader relatert til stridskunst. Hans ferdigheter i stridskunst gjorde ham til sjefsinstruktør i Shindō Yōshin-ryū jujutsu bare 30 år gammel, og til å bli Funakoshi's trenings assistent i hans dojo.
I 1929 var Ohtsuka registrert som medlem av Japan Martial Arts Federation. Okinawansk karate på denne tiden bestod bare av kata. Ohtsuka syntes at budoens sanne jeg - som konsentrerer seg om forsvar og angrep - manglet, fordi kata teknikkene alene ikke fungerte i realistiske kampsituasjoner. Han eksperimenterte med andre, mer kamprelaterte stiler som judo, kendo, og aikido. Han blandet de pratiske og brukbare elementene av Okinawansk karate med tradisjonelle japanske stridskunst teknikker fra jujitsu og kendo, noe som ledet frem til kumite, eller fri kamp i karate. Ohtsuka trodde at det var behov for en mer dynamisk type av karate, og han forlot Funakoshi for å konsentrere seg om å utvikle sin egen karatestil: Wadō-ryū. I 1934 ble Wadō-ryū karate offisielt godkjent som en egen stilart innen karate. Denne godkjennelsen betydde at Ohtsuka måtte legge ned sin medisinske praksis for å fullføre sin livsambisjon – om å bli en karateutøver på fulltid.
Ohtsuka's personaliserte karatestil ble offisielt registrert da han ble belønnet med tittelen/rangen Renshi-go. Han holdt en demonstrasjon av Wadō-ryū karate for Japan Martial Arts Federation. De ble så imponert av hans stil at de anerkjente ham som en høytstående instruktør. Året ettere ba Japan Martial Arts Federation alle de ulike stilene om å registrere sine navn; Ohtsuka registrerte navnet Wadō-ryū. I 1944, ble Ohtsuka oppnevnt som Japans sjefsintruktør i karate.
Karate kan trenes som en kunst (budo), som en sport, som en kampsport eller som en selvforsvarstrening. Tradisjonell karate legger vekt på selvutvikling (budō). Moderne Japanansk stil vektlegger fysiske elementer sammen med kokoro (attityd) som utholdenhet, fryktløshet, dyd og lederegenskaper. Sportskarate legger vekt på trening og konkurranse. Våpen (Kobudo) er viktige treningselementer i noen stilarter. Karatetrening deles normalt inn i Kihon (grunnleggende øvelser), Kata (former), og Kumite (sparring/kamp). I bushidō tradisjonen, er dojo-kun ett sett av retningslinjer som en karateka må følge. Disse retningslinjene gjelder både i dojo`en (treningssalen) og i livet forøvrig. Okinawansk karate bruker også en tilleggstrening kjent som „hojo undo”. Det er enkelt utstyr lagt av tre og en sten. Makiwara brukes stil å trene slag og kimé på. Nigiri game er en stor krukke som brukes til å trene grepsstyrke. Disse tilleggsøvelsene er laget for å øke styrken, utholdenhet, fart, og muskelkoordinasjon. Sportskarate vektlegger aerobiske øvelser, anaerobiske øvelser, styrke, smidighet, mykhet og stress management. Alle treninger varierer, beroende på klasse og instruktør. Gichin Funakoshi sa, "Det finnes ingen konkurranser i karate. "I tiden før andre verdenskrig på Okinawa, var ikke kumite en del av karatetreningen. Shigeru Egami relaterer det til at i 1940 ble noen karatekas utestengt fra sin dojo fordi de hadde sparret etter å ha lært det i Tokyo.
I 1924 adopterte Gichin Funakoshi, grunnleggeren av Shotokan Karate, Dan systemet fra judo grunnlegger Jigoro Kano. Et rangordning med et limitert sett av fargede belter. Andre instruktører fra Okinawa adopterte også dette systemet. I Kyū/Dan systemet starter nybegynnerne med et høyere nummer kyū (e.g., 10. Kyū eller Jukyū) og trener seg frem mot et lavere kyū-tall. Dan progresjonen fortsetter fra 1. Dan (Shodan, eller 'begynner-dan') til de høyere dan gradene. Kyū-grad karateka er teferert til som „farge belter” eller mudansha ("de uten dan/rank"). Dan-grad karateka er referert til som yudansha (holdere av dan/rank). Yudansha bærer vanligvis et sort belte. Krav til rangering varierer mellom de ulike stilene, organisasjonene og skolene. Kyū rangeringer legger vekt på stilling, balanse og koordinasjon. Fart og styrke kommer først inn i bildet på de høyere gradene.
Minimum alder og tid i gradene er viktige faktorer når det gjelder forfremmelse i gradene. Testing består av å demonstrere teknikker foran et panel av uteksaminatorer. Dette vil variere fra skole til skole, men testen kan inneholde alt man har lært til da eller bare ny informasjon. Demonstrasjonen er en applikasjon for en ny rang (shinsa) og kan inneholde kata, bunkai, selvforsvar, rutiner, tameshiwari (breaking), og/eller kumite (sparring). Svart belte tester kan også inkludere en skriftlig eksamen.
Meld deg på for å få viktige meldinger!
© 2024 Nordstrand Karateklubb :
Part of
